Den lille fingeren

Hva tror du er forskjellen mellom kunst og virksomhet?

Den tidligere; du selger ditt indre potensial til et ivrig, mottakermarked, mens det siste; identifiserer du ivrig et markeds mottakerpotensial og selger ditt indre.

Så hva skjer når artister gjør forretninger… business “gjør” dem. Hard. På et eller annet tidspunkt mister de kunsten sin eller seg selv. De færreste er i stand til å opprettholde en like balansert balanse som min 'Parkinson-ised' bestefars vandring. I et land som meg er til og med å prøve denne balansen like magisk og så forbudt som eplet fra Eden (gå for et hvitt eksempel, fordi du må imponere hvite karer - en alvorlig ondartet inavlsykdom vi indianere har med siden kolonialismen. Kan ha hjulpet med overlevelse da, hjelper med det som virkelig nå, jeg vet ikke). Du er bundet til full katastrofe. I det minste er det slik at du blir sett på av stort sett alle rundt deg, bortsett fra de få som er like 'villede' som du er. I India er det en ting å ikke ha en jobb. Ganske vanlig her, når du er kvalifisert. Men for å forfølge ART? Det kvalifiserer som en fullstendig uforfalsket forbrytelse.

Kanskje de har rett. Det lønner seg ikke når du er god. Det lønner seg bare når du er hudhud eller dyptflettet. Selv om det å løpe etter penger blir avfeid som å være "grunt" av visse privilegerte som meg selv, er det ikke å fylle magen. Noensinne. Det godtar jeg. Og jeg hilser det. Men faktum er at vi er ikke på denne måten uten valg. Vi er som vi er fordi vi ikke vet noe annet. Vi er ikke i stand til å kamuflere selv når overlevelsen krever det. Vi er ute av stand til rasjonell tanke, vi hater ordet 'praktisk'. Vår kunst er syltetøyet vårt. Identiteten vår. Vår egenverd. Det er det vi går forbi; hva som gjør at vi betyr noe. Og jo mer stiv den er, desto viktigere føler vi oss. Som en malaysisk-tamilsk rapper en gang sa: 'eendri amaiyaadha isai thenamudhaagum', det er vår smerte, stoffet vårt, fanaaet vårt, men i det ligger medisinen vår, nektaren som kurerer oss av den, i seg selv. Og denne mentalt syke verdenen.

Kanskje jeg strekker dette litt langt ved å invitere meg selv over og gjøre det til “vårt” alt. Men jeg liker å anta at jeg tilhører den rasen som blir berørt av lillefingeren til den allmektige. Som huser en liten del av essensen hans fra der alle mystiske ting som bedøver denne verden utenfor forklaring, stiger. For det er det jeg ser. I Ilayarajas musikk, i Kalam sir sin tale og å være, i Kamal Hassans skuespill, i Rajnikanths uforklarlige sjarm, i stemmen til en syngende jente i et forstadstog, med ord fra de mange utallige menneskene som har smadret meg med forfatteren sin, i min fars utro og dermed ufortjente tro på meg og i min tro på at jeg er spesiell. Jeg ser kunst. Jeg ser Gud.

Så dette er den første lille steinen som baner en måte som kan vise seg å være så lang som 'lang' kan være. Denne bloggen, som jeg ofte vil si ting jeg er redd for å innrømme for meg selv. Å si ting ingen vil høre ikke fordi det er kontroversielt, men fordi det anses halt. Å rope til alle at tankene mine og ordene mine betyr noe. Jeg betyr noe.